Hogne Galåen, for noen kjent som skyggemann i Deleted Waveform Gatherings og Sugarfoot, er ute med sitt første soloalbum. Han lander trygt og solid med helstøpt utgivelse.
Galåen har flere tiår med musikalsk livserfaring med seg, og bringer dette inn i låtmaterialet på et tidvis nært og personlig vis. Litt som Øyvind Ryan, og hans Monster Blomster, er også Galåen en trønderhverdagens gatepoet. Mindre sleskt enn Tre Små Kinesere, langt smartere enn Åge, og hakket mindre polert enn Sugarfoot og Motorpsycho; men samtidig med likhetstrekk til dem alle. På sett og vis låter Topptur kjapt som en slags brit-pop på trøndersk, tidvis trygt og velkjent, men med et uttrykk som løper både til country og indie for inspirasjon. Med fjerdesporet Evig Rart leverer Galåen, i alle fall etter undertegnedes oppfatning, albumets definitive høydare. Med alternative akkordprogresjoner, fiffige gitarlinjer og gode vokalharmonier leveres det her en melankolsk up-tempo affære jeg gjerne hører igjen. Snarlikt både Blonde Redheads Falling Man og Motorpsychos Magpie ville det vært en no-brainer å liste denne på Trønderradio, eller Norsk på norsk –Om jeg var radioprodusent da.
Plata runder fint av med den bardunorienterte Rått og Brutalt, ei låt som kan tilfredsstille fans av både Mattis Kleppen, Sigurd Julius, og Odd Nordstoga.
Med både albumttittel og låttitler hentet fra økologiens rike er grunnen beredt for en svært organisk andreskive fra Trondheimsbaserte Stian Lundberg. Med seg på laget har han blant andre Vegard Lien Bjerkan, Aleksander Pettersen og Markus Margido Drazkowski Teksum. Sammen har de skapt et vidspent sonisk landskap, hvor både sølvmyrer, steinnyper og doggroser draperes i både gitar- og synthesiziermelodier. Med et sterkt perkussivt fundament blandes både jazz, rock og fusion til en inviterende og spennende instrumentalskive. Tidvis riffete, som i tredjesporet Myrhatt, og tidvis svevende og åpent. Med forbehold om referansemangler fra min side er det lett å trekke paralleller til både Amgala Temple, Bo Hansson og Steamdome. Strukturellt er dette en fri og nokså kompromissløs affære; samtidig som det er få refreng, vers og broer å spore, er det både riff, hooks, vakre melodier og rytmisk engasjerende elementer her -nok til å skape både sammenheng og helhet. Ei forfriskende og inspirerende plate fra en av Trondheims fremste perkusjonister!
“Jeg syns det lukter verdensklasse av skyplata. Så deilig og tidløst å høre på. Nydelig mixa. Deilig å høre musikken din med kvinnevokal. Elegant utført. GiantSkyplata er massiv! ”
Omtaler skrevet av andre kunstnere er sjelden vare, og derfor ekstra stas. Vegard Stavne Anda er mannen bak både The Beards og Teenage Poster Computer Club. Sjekk det ut! 👇
“veldig organisk komponert, emosjonelt og eksistensielt motivert, og at den tilhører landskapsmaleriet mer en street photography. Ingen overflødige elementer og ingen posering.”
Omtaler skrevet av andre kunstnere er sjelden vare, og derfor ekstra stas. Les videre for å forstå hvordan multikunstner Raymond Alv Kristiansen Eggen anser Giant Sky. 👇
Måten jeg organiserer lytteropplevelsen på er i første rekke å hekte den til andre sjelsettende musikkopplevelser tidligere i livet. Det vil si at jeg nevner andre artister det minner meg, understreker meg, om. Det vil ikke si at jeg ønsker å låse forståelsen av opplevelsen til at det jeg hører kommer fra den eller den musikalske tradisjonen, men det er mer for å legge rammen for hvordan jeg hører musikk. Det er min referanseramme som danner grunnlaget for hvordan jeg kan jobbe meg videre inn i det jeg hører.
Jeg bruker musikk i stor grad for å avreagere og slippe og gå i tankeloop. Musikken hjelper til å oppta hjernekapasitet. Hjernekapasitet, som om den får fortsette å kverne i det samme sporet, låser mulighetene mine for å ta inn omgivelsene. Den menneskelige eksistensen er i stor grad styrt av de prosessene som foregår inne i oss selv, og den forståelsen vi har av identitet og psykologi handler mye om at mennesket er singulariteter. Jeg er ikke så sikker på at det faktisk er på denne måten vi fungerer. At vår eksistens først og fremst er intern. Vi er nok mye mer symbiotiske og sammenhengende vesener med våre omgivelser og hverandre, og det er i musikk jeg ofte finner argumentene for at jeg ikke er alene om meg selv. Fordi en enkelt tone, en rytmisk figur, kan gi meg en opplevelse av at jeg forstår totalt og helt intensjonen, emosjonen og meningen med det som formidles fra den/de som utøver. Dette er jo også magien i det å spille musikk sammen med andre. De gangene dette stemmer er når harmonier og musikalske valg gjøres unisont av flere individer uten å ha spesifisert på forhånd et program for hva som skal uttrykkes, men det oppstår der og da mellom utøverne. Og det kan oppfattes tilhørerne, og i de beste situasjonene blir lytteren er integrert del i det og fører tilbake til de som spiller musikken.
Ved første gjennomlytt minner det meg om Led Zeppelin og stemninger og bilder de er inne på med “Houses of the holy” plata, Spesiellt The Rain Song og No Quarter, men uten den tunge bluesen, eller kanskje mer Page og Plant samarbeidet fra sent 90-tall, “Walking into Clarksdale”.
Jeg ser Blade Runner er trekt frem som en slags visualisert referanseramme. Jeg kan se det på et klanglig nivå, og kanskje de elektroniske lydene, men jeg finner Giant Sky er mye mer lyden av natur; åpne landskap. Det neddempede kjølige her er ikke det dystopisk kjølige i Blade Runner universet, men heller kjærligheten av høstvind i et åpent landskap. Sånn sett er
John Martyn sin Solid Air noe som kommer kjappere til meg. Og om jeg skal dra veksler på kjølig elektronika så er The Knife sin Silent Shout mye nærmere både i mystikk, og visjon. Oppfatter Silent Shout som et naturmenneskes forsøk på å beskrive byen som et fjellandskap på vinteren. (Nå kommer sikkert fjellrefeansene også av at jeg sitter på toget over Dovrefjell…) Stemningen i “Out of Swords” setter meg også i kontakt med første gang jeg hørte Linda Perhacs sin “Parallelograms”. En artist som burde være mye mer kjent enn hun er.
Om jeg skal ta utgangspunkt i min egen CD samling og fulgt opp Giant Sky i en slags stemningsrekke med plater tror jeg at jeg først ville satt på Paavoharju sin “Yhä Hämärää” og etter det XXL (Xiu Xiu Larsen) sin “Ciautistico”.
Men altså det handler jo egentlig ikke om hva annet det likner på. Takk for plata, og takk for at du bruker tid på å lage denne musikken. Jeg kommer til å høre på den og trekke den fram igjen i mange år tenker jeg. Jeg oppfatter musikken som veldig organisk komponert, emosjonelt og eksistensielt motivert, og at den tilhører landskapsmaleriet mer en street photography. Ingen overflødige elementer og ingen posering. Håper det blir mulig å få det med seg live en gang.
Each month, GIANTSKY will give a shout out to someone/something inspirational. If it is a musician with honest intentions, an artistic masterpiece, or someone who poured positiveness into the world; they deserve to be noticed. Pay it forward, and join in on the Shout Out!
Henry Kim is a long time collaborator of Erlend from GIANTSKY / Soup, and is a hidden gem, and also a musical genius. It’s hard to describe exactly how his music is generated, so we’d be better off hearing it from the man himself:
“Im currently experimenting with different ways to extract frequency information from audio (mostly guitar loops), and feed the result back into my diy maxmsp synthesizer in realtime. With a little bit of tweaking, this should allow me to play notes (from triggers on the drums) in relative harmony with any audio sample I might be using, without having to prepare anything. Thats the theory anyway. My instrument (since 2017) has always needed a lot of manual input to work. After the newly released album I was extremely fed up from working like this, so I decided to make a change. In order to implement the concept of frequency analysis Im rebuilding parts of the synthesizer and sampler, and how notes are being processed. So far things are looking promising.”
Each month, GIANTSKY will give a shout out to someone/something inspirational. If it is a musician with honest intentions, an artistic masterpiece, or someone who poured positiveness into the world; they deserve to be noticed. Pay it forward, and join in on the Shout Out!
Not that is needed to reinforce his position as one of the cultural mastodonts of our time, but with his live performance in Paris in 2007, there should – in all honesty- be no reason to ever make music again. Pavarotti’s interpretation of Nessun Dorma is beyond words, and this performance in particular is breath taking. The segway between falsetto and chest, the extra long high C blending with the orchestra, and the fact that it is performed on That stage in a live format.. Nothing impresses me more than this. Thank you for enriching the world with your musical gift, Maestro.
