“veldig organisk komponert, emosjonelt og eksistensielt motivert, og at den tilhører landskapsmaleriet mer en street photography. Ingen overflødige elementer og ingen posering.”
Omtaler skrevet av andre kunstnere er sjelden vare, og derfor ekstra stas. Les videre for å forstå hvordan multikunstner Raymond Alv Kristiansen Eggen anser Giant Sky. 👇
Måten jeg organiserer lytteropplevelsen på er i første rekke å hekte den til andre sjelsettende musikkopplevelser tidligere i livet. Det vil si at jeg nevner andre artister det minner meg, understreker meg, om. Det vil ikke si at jeg ønsker å låse forståelsen av opplevelsen til at det jeg hører kommer fra den eller den musikalske tradisjonen, men det er mer for å legge rammen for hvordan jeg hører musikk. Det er min referanseramme som danner grunnlaget for hvordan jeg kan jobbe meg videre inn i det jeg hører.
Jeg bruker musikk i stor grad for å avreagere og slippe og gå i tankeloop. Musikken hjelper til å oppta hjernekapasitet. Hjernekapasitet, som om den får fortsette å kverne i det samme sporet, låser mulighetene mine for å ta inn omgivelsene. Den menneskelige eksistensen er i stor grad styrt av de prosessene som foregår inne i oss selv, og den forståelsen vi har av identitet og psykologi handler mye om at mennesket er singulariteter. Jeg er ikke så sikker på at det faktisk er på denne måten vi fungerer. At vår eksistens først og fremst er intern. Vi er nok mye mer symbiotiske og sammenhengende vesener med våre omgivelser og hverandre, og det er i musikk jeg ofte finner argumentene for at jeg ikke er alene om meg selv. Fordi en enkelt tone, en rytmisk figur, kan gi meg en opplevelse av at jeg forstår totalt og helt intensjonen, emosjonen og meningen med det som formidles fra den/de som utøver. Dette er jo også magien i det å spille musikk sammen med andre. De gangene dette stemmer er når harmonier og musikalske valg gjøres unisont av flere individer uten å ha spesifisert på forhånd et program for hva som skal uttrykkes, men det oppstår der og da mellom utøverne. Og det kan oppfattes tilhørerne, og i de beste situasjonene blir lytteren er integrert del i det og fører tilbake til de som spiller musikken.
Ved første gjennomlytt minner det meg om Led Zeppelin og stemninger og bilder de er inne på med “Houses of the holy” plata, Spesiellt The Rain Song og No Quarter, men uten den tunge bluesen, eller kanskje mer Page og Plant samarbeidet fra sent 90-tall, “Walking into Clarksdale”.
Jeg ser Blade Runner er trekt frem som en slags visualisert referanseramme. Jeg kan se det på et klanglig nivå, og kanskje de elektroniske lydene, men jeg finner Giant Sky er mye mer lyden av natur; åpne landskap. Det neddempede kjølige her er ikke det dystopisk kjølige i Blade Runner universet, men heller kjærligheten av høstvind i et åpent landskap. Sånn sett er
John Martyn sin Solid Air noe som kommer kjappere til meg. Og om jeg skal dra veksler på kjølig elektronika så er The Knife sin Silent Shout mye nærmere både i mystikk, og visjon. Oppfatter Silent Shout som et naturmenneskes forsøk på å beskrive byen som et fjellandskap på vinteren. (Nå kommer sikkert fjellrefeansene også av at jeg sitter på toget over Dovrefjell…) Stemningen i “Out of Swords” setter meg også i kontakt med første gang jeg hørte Linda Perhacs sin “Parallelograms”. En artist som burde være mye mer kjent enn hun er.
Om jeg skal ta utgangspunkt i min egen CD samling og fulgt opp Giant Sky i en slags stemningsrekke med plater tror jeg at jeg først ville satt på Paavoharju sin “Yhä Hämärää” og etter det XXL (Xiu Xiu Larsen) sin “Ciautistico”.
Men altså det handler jo egentlig ikke om hva annet det likner på. Takk for plata, og takk for at du bruker tid på å lage denne musikken. Jeg kommer til å høre på den og trekke den fram igjen i mange år tenker jeg. Jeg oppfatter musikken som veldig organisk komponert, emosjonelt og eksistensielt motivert, og at den tilhører landskapsmaleriet mer en street photography. Ingen overflødige elementer og ingen posering. Håper det blir mulig å få det med seg live en gang.
Takk; Raymond.